Anmeldelser av Thunderdome

“Denne skiva er en perle innen melodiøs hardrock, og da snakker jeg hele verden. Jeg husker da Snakepit Magazine skamroste denne, var vel Frank som stod for den, samt at de jo var med på en Uhørt cd fra Rock Hard - jeg ble umiddelbart blåst rundt og forbi men har altså ikke fått somlet meg til å ta tak i skiva før nå. Men alt til sin tid, modningsprosessen har i alle fall vært god.

Og Street legal trenger egentlig ikke min vurdering for å framstå som tøffere enn toget - dog er det kanskje en mulighet for at flere støtter opp og kjøper skiva. :) Internasjonal presse har i lang tid vært veldig flinke til å se kvalitetene i bandet, noe en tur på nettet kan bekrefte…

Thunderdome, tittelen på verket, forteller mye av innholdet og avslører kjernen i bandets budskap. Det er snakk om hard, kompromissløs og melodiøs rock, type Thin Lizzy, Deep Purple og Stage Dolls. Men alt er veldig personlig, så selv om vokalen er skremmende lik Lynott (sjekk ut nevnte tittelspor) så er Street Legal ikke i nærheten av å plagiere. Jeg synes faktisk de klarer å framstå som en fryktløs og sterk versjon av de gamle heltene, helter gjengen som framfører låtene garantert har hørt mye på. Men det er klare skiller på å plagge og å la seg inspirere.

Street Legal står i dag som en bastion og dekker et behov samt å stille evnene til disposisjon når det gjelder å holde stilarten ved like. I dag er det mye om og men, mange band som tror de vet hva hardrock er. Bare sjekk ut denne, dette er mal på hvordan man skal beholde cred’en ved like, kombinere melodi og tyngde, kreere interessante låter som på tross av lassevis av klisjeer står trygt plantet som noe man kan nyte uten å gå lei av.

Fra Thunderdome bærer det rett over i et par knasende kutt, hvor Powertool klart stikker hodet lengst fram. Vakkert, tungt og mange ganger tøffere enn Stage Dolls, om man må sammenligne med band i nærområdet. Bare sjekk ut vokalarbeidet mot slutten og hvordan Bjørn (Boge) trakterer bassen. Skikkelige løp vi snakker om, og dette bærer mye av partiene over det hele, denne lead-bassingen han leverer. Og det som er så bra er at bandet, eller gitaren, lar Bjørn få nok og rikelig plass til å utfolde seg. Det hele er også gjort på en fiffig måte som ikke lar seg forklare, det må høres. Trommene er også helt på nivå med sjefene i denne typen metal/rock - stilsikkert og flytende, alltid med presisjon og en ekkel bevissthet. Æsj, blir litt kjipt å dra på øving etter så mange bra løp…:) Nå har jo broren til Bjørn, Øystein, tatt over stikkene - men jeg tror ikke han står tilbake for Bjørn “Barry Gibb” Lauvdal som spiller på skiva. Jeg tror rett og slett ikke musikken tillater noe svakere ledd.

Fans av Whitesnake, for det er en del glatte innslag her som minner om dette sleazy bandet ca 87, Thin Lizzy (kanskje her man finner de fleste av preferansene) og Purple - har du ikke denne er det et trygt og anbefalingsverdig kjøp. Og muligens er det litt vel subjektivt for meg å anmelde da jeg er forelsket i Lizzy og fordums helter, men det er også feil å gi slike skiver til noen som ikke verdsetter denne type musikk. Spill høyt men ikke begynn med tittellåta på full guff i bil, da går det fort i grøfta. :) Og om det skal sies noe negativt med bandet og skiva, er det at det nok er litt vanskelig å få folk til å ta tak i slike grupper i dag. Nå er det jo så mye annet som opptar ungdommen at slike perler forblir hemmligheter og for oss “voksne” - men ta utfordringen og prøv…”
Karakter: 8/10
– Yngve M. Jacobsen, HEAVYMETAL.NO